Forside

Lukkede øyne og døve ører

Noen av de mest skremmende profetier i Bibelen omtaler den andelen av menneskene som vil bli frelst ved Jesu komme.  Jesus lærte klart at bare noen få vil være klare til å arve Hans rike. Han sa: ”Gå inn gjennom den trange port! For vid er den port og bred er den vei som fører til fortapelsen, og det er mange som går inn gjennom den. For trang er den port og smal er den vei som fører til livet, og det er få som finner den”. (Matt 7,13-14)

I Luk. 18,8, stilles et veldig inntrengende spørsmål, og Jesus svarer at de ”få” kan endatil være færre enn vi kan innbille oss eller håpe på. ”Jeg sier eder at han skal skynde sig å hjelpe dem til deres rett. Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?” (Luk 18,8). Igjen talte han om en endelig deling av menneskene med disse ord: ”Slik det var i Noahs dager, slik skal det også være i Menneskesønnens dager” (Luk 17,26). Bare åtte mennesker ble frelst fra vannmassene, ”og slik det var da” slik skal det bli ved Hans komme. Andre skribenter og profeter bruker liknende uttalelser for å beskrive ”den lille flokk”, de ”unnslupne” og de ”få” som vil vise seg trofaste inntil enden.

Det faktum at så få vil bli frelst er ikke så sjokkerende som grunnen Bibelen gir for de andres tap. Det sees klart at den store masse vil bli utestengt fra Himmelen, selv om de har stått frem for Kristus, tilbedt Ham jevnlig, og brukt mye av sin tid til å gjøre store gjerninger i Hans navn. Jesus sa: ”Ikke alle som sier til Meg: "Herre, Herre," skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør Min himmelske Fars vilje. Mange skal si til Meg på den dag: "Herre, Herre, har vi ikke profetert i Ditt navn, drevet ut demoner i Ditt navn og gjort mange kraftige gjerninger i Ditt navn?" Men da skal Jeg bekjenne for dem: "Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet!" (Matt 7,21-23)

Disse versene åpenbarer at jorden vil bli oversvømt med en masse falske religioner i de siste dager. Millioner av mennesker vil bruke sin tid, sine krefter og penger til å promotere en religion som bringer med seg tydelige mirakler, tydelige åndelige gaver, og mye entusiastisk aktivitet. Alt dette kommer tydelig frem i undervisningen til Jesus, vår Herre. Allikevel vil mange til slutt bli avvist av Jesus, og stengt ute fra Himmelen.

Snakk om skremmende sannhet! Flere mennesker trenger å få sine øyne åpnet for denne lite forståtte situasjon som vil karakterisere endens tid. Mange vil ikke engang prøve å se eller forstå. Så må vi finne ut hvordan vi kan unngå den hurtigvoksende åndelige forvirring som vil være årsaken til at så mange religiøse mennesker kommer til å gå fortapt.

Hvorfor vil de bli avvist, på tross av deres hengivne tilbedelse og arbeid i Jesu navn. Det har forårsaket at noen mennesker strever med frelsen. Hvordan kan en vite at ens egen religion til slutt ikke vil bli å finne i denne kategorien. La oss nå seriøst lete etter svar på disse spørsmål. Vår frelse avhenger ikke av vår ærekjærhet, men på å finne sannheten i Guds ord og adlyde den.

Først må vi forstå dette: ”Religiøs aktivitet er unyttig dersom vi ikke gjør Guds vilje” Kristus sa det slik: Å påkalle Guds navn, og til og med å begi seg ut på uselviske humanitære gjøremål, vil være bortkastet dersom lydigheten til Guds vilje er utelatt. Skriv dette i ditt minne og glem det aldri, Skriften fremhever lydighet som en viktig prøve på ekte kristendom. De som engasjerer seg aldri så mye i forkynnelse i Jesu navn, med penger, tid og talent, men ikke holder Guds bud, kan ikke få anerkjennelse hos Gud.  Faktisk, fordi de ikke adlyder Kristus, kan slike tilbedere komme til å åpne en dør som en forkledd Satan kan komme inn gjennom, og gjøre mirakler og undere gjennom dem ” i Jesu navn”, som de tilskriver Guds makt. Den kjente uttalelsen, ”har vi ikke profetert, og drevet ut onde ånder” er et sikkert bevis på at deres mirakler er blitt gjort av en annen makt enn av Guds, dog i Hans navn. For dersom Jesus sier at Han aldri har kjent dem, hvem ellers kunne utføre slike mirakler, enn Satan. Bibelen taler om ”onde ånder som gjør mirakler” (Åp. 16,14).

Hva mente nå Jesus da Han sa: ”Jeg kjenner dere ikke, vik bort fra meg dere som driver med lovløshet”. Hvordan blir vi egentlig kjent med Ham? Johannes forteller oss: ”Hver den som blir i Ham, synder ikke. Hver den som synder, har verken sett Ham eller kjent Ham”.(1 Joh 3,6).og ”Den som sier: "Jeg har lært Ham å kjenne," og ikke holder Hans bud, er en løgner, og sannheten er ikke i ham”. (1 Joh 2). Å kjenne Ham betyr å adlyde Ham. Bibelsk sett er det umulig å være et sant Guds barn mens en nekter å adlyde Guds Bud. Forvillet ulydighet avskjærer oss fra samfunnet med Gud, og jager bort den Hellige Ånd som er vårt segl, og effektivt fjerner oss fra nåden.

Nå begynner vi å se hvor enkelt det er å prøve de religiøse ånder som er i verden i dag. Det er på tide at vi begynner å se innenfor den vakre musikken, de vakre ritualene, de spennende evangeliserings oppleggene, og prøve dem med Guds sannhets ord, Jesus. Jesus gjør det krystallklart at Guds pålegg er uforanderlige. Lydighetsforholdet til Gud, som ville ha gitt mennesket en evig plass i Eden, blir det samme lydighetsforholdet til Gud i gjenopprettelsen av ”Eden”. ”Hvis dere elsker Meg, så hold Mine bud”. (Joh 14,15).

Vi må ikke glemme å understreke på dette tidspunkt, at kjærligheten også må være et element av lydighet. Å tvinge frem lydigheten uten kjærlighetsopplevelse med Jesus Kristus, er like stor feil som å omgå all lydighet. Jesus måtte høre på fariseernes formalisme gang etter gang. Og fordi Han igjen og igjen fordømte deres tro på frelse ved gjerninger, har mange trodd at lydighet er uviktig. Men vi skal nå legge merke til Jesu skjønne balanse mellom tro og gjerninger. Han lærte at lydighets gjerninger for å bli frelst er verste sort av lovtrelldom, men å adlyde fordi vi er frelst er den rette prøve på en sann kristen opplevelse. Med lydigheten følger sann tro, like sikkert som natt følger dag. Faktisk har ordet gjeningskristendom blitt brukt med for mye fordømmelse. Jeg frykter at sanne, ærlige kristne er blitt dømt for gjerningskristendom bare fordi deres kjærlighet til Jesus har ledet dem til å være mer nøye med lydigheten enn de som anklager dem.

Glem ikke at gjerningskristne er de som tror at de kan bli frelst ved gjerninger. Den personen som holder Budene fordi han ikke vil ubehage den Gud han elsker, er ingen gjerningskristen i det hele tatt. Ofte høres det gamle argumentet, ”jeg vil heller se en glad kristen som ikke holder Budene, enn å se en ukjærlig kristen som holder Budene”. Hvorfor prøve å måle grader av skyld. Begge er fullstendig feil. Våre følelser har ingenting med saken å gjøre. Jesus har satt standarden for slike målinger. Ikke noe annet enn” tro som virkes av kjærlighet” vill bli godtatt.

Men la oss gå litt tilbake til de alarmerende uttalelsene, at de fleste av menneskene vil bli fortapt, inkludert de fremadstormende religiøse aktivistene. Tilbedelse er et krav i Bibelen, og er en nødvendig ingrediens i sann kristendom, men vil mange kristne gå fortapt? Jesus sa: ”Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære." (Matt 15,9).

En annen skrekkelig sannhet. Mennesker vil engasjere seg i forgjeves tilbedelse dersom de avviser den sanne lære til fordel for menneskers tradisjoner og lære. Ved flere anledninger understreket Jesus nødvendigheten av å vandre i den fulle sannhet. ”Hadde ikke Jeg kommet og talt til dem, ville de ikke hatt synd, men nå har de ingen unnskyldning for sin synd”. (Joh 15,22). ”Jesus sa til dem: "Hadde dere vært blinde, hadde dere ikke hatt noen synd. Men nå sier dere: Vi ser. Derfor består deres synd.” (Joh 9,41).

Når et menneske lærer sannheten å kjenne, men nekter å adlyde, er mennesket skyldig i synd. Et slikt menneske kjemper mot Den Hellige Ånd som har som primæroppgave er å lede oss til den fulle sannhet. Å avstå fra adlyde, forherder samvittigheten, og Den Hellige Ånd vil til slutt trekke seg bort, og dette igjen leder til den utilgivelige synd. Ikke underlig at slik tilbedelse er nytteløs. Ved å avslå Guds ti Bud til fordel for menneskelige tradisjoner blir Den Hellige Ånd jaget bort, i følge Apg 5,32 ”Og vi er Hans vitner om alt dette som har hendt, og det er også Den Hellige Ånd som Gud har gitt til dem som lyder Ham." Det er bare de som adlyder Ham som får den Hellige Ånds fylde.

La oss nå ta en liten pause og gjennomgå det spesielle vi har oppdaget. Den store majoriteten vi gå fortapt, inkludert mange som gjør mirakler i Jesu navn, tilber Ham, påstår at de kjenner Ham, og sier at de er Hans barn. Grunnen til at de går fortapt er at de elsker Ham ikke nok til å holde ALLE Hans bud. Av en eller annen grunn har disse arbeiderne lært å ta lett på Guds Lov. De fleste ser på det som gjerningskristendom å tro at ulydighet skulle kunne holde dem borte fra Himmelen. Djevelen har blindet dem for den vakre, ultimate forhold av kjærlighet og lydighet. Millioner av protestantiske kristne har faktisk lært at deres lydighet eller ulydighet ikke har noe å gjøre med deres endelige frelse.

Ved å se på den dypt etablerte tradisjonen i populær-kristendommen i dag, kan vi se hvordan Satan har manipulert millioner inn i en slik forvillelse, at de avslår Guds morallov. Under forvridd tolkning av billig nåde, er steget tatt for djevelens mesterstrategi til frafall. Den endelige kampen mellom sannhet og løgn vil dreie seg omkring spørsmålet om lojalitet eller illojalitet, lydighet eller ulydighet. Og fokus vil være på det fjerde Bud som inneholder det spesielle seglet på Guds skapermakt og autoritet.

Det synes mer enn tilfeldig at Jesus brukte ”menneske bud” om den falske lære som ville lede til unyttig tilbedelse. Den største tradisjonen i dag, som har vendt skarer fra å rette seg etter de ti Bud, er læren om søndagshelligholdelse. Nesten alle kristne, av mange forskjellige overbevisninger, kan forsvare og opphøye ni av de ti bud. Det er bare Sabbaten som har ført til dypt hat og motstand mot Guds hellige lov. Hvem har inspirert til den holdningen med forakt for den eneste delen av Bibelen som ble skrevet med Guds egen finger. Hvordan har så mange millioner blitt ledet til å bytte lydighet med gjerningskristendom. Tragedien i det er at det er prester og predikanter som i hovedsak er ansvarlige for at mennesker vender seg bort fra lydigheten.

Jeg har oppdaget at disse angrep generelt følger to retninger av argumentasjon. Den fundamentalistiske gruppen av predikanter fremholder ”lovens ånd” men påstår at bokstaven ikke er bindende. At vi ikke lenger er under den gamle loven, men under kjærlighetens lov. (bare du har kjærlighet er det nok). Dette tillater den spesifikke syvende dag å bli tilsidesatt, og erstattet med søndagen. Den andre gruppa, de mer liberale teologer, påstår at det er ikke behov for noen spesifikk dag for tilbedelse, og at de troende er fullstendig fri fra lovens krav.

Siden Bibelens definisjon av synd er ”overtredelse av Loven”, og Paulus bekrefter at ”der hvor det ingen lov er, er det heller ingen overtredelser”, et hvert angrep på Loven virker til svekkelse av menneskers overbevisning om synd. "Hver den som gjør synd, gjør også lovbrudd, og synd er lovløshet". (1 Joh. 3.4) : "For det er jo slik at loven framkaller vrede. Men der det ikke er noen lov, der er det heller ingen overtredelse". (Rom. 4.15) Jakob sier at brudd på kun ett Bud er brudd på hele Loven. "For den som holder hele loven, men snubler på ett punkt, er blitt skyldig i hele loven. For Han som sa: «Du skal ikke drive hor,» Han sa også: «Du skal ikke slå i hjel.» Hvis du ikke driver hor, men du slår i hjel, da er du blitt en lovbryter. Tal da slik, og gjør slik, som de som skal bli dømt etter frihetens lov". ( Jak. 2. 10-12)

Det er en alvorlig sak å rive ned troen på denne fantastiske håndskrevne moralske ”koden” fra Gud. Tar mennesker mer lettvint på synd når de mister troen på Lovens autoritet? Det er vel ikke tvil om at de gjør det. Den underlige omstendighet, at prester og predikanter lærer mennesker å synde, er vanskelig å godta. Det er bare ved å studere de fantastiske profetier om endetiden at vi kan begynne å forstå dette fenomenet. Gud hadde med ulydige prester å gjøre både i de gamle testamentets tid og i det nye. Store fordømmelser måtte forkynnes mot de hyrder som villedet deres flokk. Vaktmenn som ikke ville fortelle sannheten om forestående farer, ble holdt ansvarlige for den død som ble resultatet. Slike forkynnere er faktisk blitt den ondes agenter. ”Og det er ikke noe å undre seg over. For Satan selv omskaper seg til en lysets engel. Derfor er det ikke noe stort om tjenerne hans også omskaper seg til rettferdighetens tjenere. Men deres ende skal bli i samsvar med deres gjerninger”. (2 Kor 11,14-15)

Bare den Inspirerte Boken ville merke disse prester på en slik måte. Faktisk så ser Gud på disse prestene som satans prester, fordi de unndrar seg for å fortelle sannheten, og i stedet fremsetter sine egne ideer. Det er for mye å kunne forstå den store konspirasjonen til Satan som leder høyt plasserte kristne ledere til å fortelle perverse læresetninger i Jesu navn. Paulus forutsa at den tid kommer, ”For den tid kommer da de ikke skal holde ut den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de hope seg opp lærere, og det etter hva som klør dem i øret. De skal vende ørene sine bort fra å høre sannheten, og de skal vende seg til eventyr”. (2 Tim 4,3-4). Det er forunderlig å legge merke til at disse endetidens forkynnere blir beskrevet med å vende sine ører bort fra sannheten. Det menes at de så det, forstod det, men ville ikke erkjenne det. Gud fremsatte akkurat den samme anklagen mot Sine prester i det gamle testamentet. ”Hennes prester gjør vold på Min lov, og de vanhelliger Mine helligdommer. De skiller ikke mellom hellig og vanhellig, og de lærer ikke å skjelne mellom det urene og det rene. De har lukket sine øyne for Mine sabbater, slik at Jeg blir vanhelliget iblant dem”. (Esek 22,26)

Gamle testamentets prester lukket sine øyne for Sabbaten, og prestene i de siste dager vil lukke ørene for Sannheten. Så tragisk. Med andre ord, de vil se det, men vil prøve å komme unna det ved å nekte å fortsette å se. Jeg har ofte snakket med forkynnere av ulik oppfatning angående Sabbat spørsmålet. Noe har ærlig innrømmet at lørdag er Herrens dag i Bibelen. Andre kan ikke forstå at Gud er så spesifikk på hvilken dag som skal helligholdes. De regnet med at Gud ville være forståelsesfull med dem som fant det mer passende å holde en annen dag enn lørdag hellig. Andre igjen aksepterte ikke at Bibelen var Guds eget ord.

Det er sjokkerende å oppdage hvor skeptisisme og høyere kritikk har frastjålet mange forkynneres tro på Bibelen. Til og med tidligere konservative evangeliske retninger er blitt innfiltrert med tvil angående inspirasjonen av Skriften. Ofte er dette blitt brukt til å rettferdiggjøre deres avvisning av Sabbaten.    

Det burde ikke være store overraskelsen å se denne bølge av skeptisisme vokse frem. Faktisk er det et av tegnene i endetiden. Vi ser profetiene bli oppfylt rett for øynene våre. Det jeg nettopp har fortalt er bare ett av de dramatiske tegnene på at Jesus snart kommer igjen.

Undrer du på hvordan skoler og utdannelse har drevet inn i denne form for åpen tvil på Guds ord? Årsaken er åpenbar. Ved å overse Sabbaten åpnet de døren til tvil på den bokstavelige 6 dagers skapelsen. Et annet lite steg ledet dermed til den lange perioden tilskrevet evolusjonen. Gud gav Sabbaten til en hellig påminnelse på Hans suverene skapermakt. Ved å representere Ham som den eneste sanne Gud, skulle Sabbaten være en ukentlig påminner på at den eneste Gud som fortjener tilbedelse er den Ene som alene har makt til å skape og gjenskape. Som et tegn både på skapelse og forløsning, skulle helligholdelse av Sabbaten være et evigvarende vern mot evolusjonens ondskap så vel som modernisme. Da kirkene fornektet Sabbaten fornektet de også det sterkeste vern som kunne ha bevart dem fra den slags dødelig vanntro. Ingen kan være evolusjonist eller modernist som virkelig tror på, og holder Sabbaten.

Denne forvirrende tvil er også en frukt av bortforklaringer av Bibelen som er så utbredt. Ved å prøve å fjerne Guds ti Buds Morallov, har kirkene kompromittert med læren om en ufeilbar Bibel. Sabbaten kan forklares vekk dersom den hellige grunnleggende moralloven fjernes, dermed kan hvilken som helst del av Bibelen rasjonaliseres. Og det har den blitt, av millioner som er lært opp til å gjøre det av forkynnere på talerstolene.

Hva synes Gud om disse som har skapt denne skamfulle revnen i Hans Lov. Gjennom profeten Malaki beskriver Gud de tjenere som ikke holder Hans Lov oppe. ”For en prests lepper skal holde fast på kunnskap, og folk skulle få søke Loven fra hans munn. For han er hærskarenes Herres budbærer. Men dere har vendt dere bort fra veien, og dere har fått mange til å falle ved Loven. Dere har fordervet Levis pakt, sier hærskarenes Herre. Derfor har Jeg også gjort dere foraktet og fornedret for hele folket, fordi dere ikke holder dere til Mine veier, men dere har gjort forskjell på folk for loven”.( Mal 2,7-9)

Gud beskylder forkynnere for å være partiske i Loven. Det betyr at de forkynner deler av Loven, men ikke alt av den. De er årsak til at mennesker snubler i Loven, noe som indikerer at de lærer folk å bryte den. Gjennom hele det Gamle Testamentet utmaler Gud utviklingen av et Sataninspirert opplegg for å sette Hans lov til side. Før jeg avslutter dette emnet, har jeg lyst til henvise til et kjede av en slike profetier, der alle er lenker forbundet ved et felles symbol. Jeg vil at du skal legge merke til forbindelsestrådene som er tatt opp av både små og store profeter, og vevd inn i deres skrifter.

Hovedsymbolet for Guds Lov synes å være en mur, og det er brukt gjentagne ganger gjennom hele det gamle testamentet. ”Dette er et opprørsk folk, løgnaktige barn, barn som ikke vil høre Herrens lov. De sier til seerne: "Ikke se," og til dem som har syner: "Ikke forkynn oss de rette synene. Tal smigrende ord til oss, se forførende syner! Vend dere bort fra veien, bøy av fra stien, få Israels Hellige bort fra vårt ansikt!"  Derfor sier Israels Hellige: Fordi dere forkaster dette ordet og stoler på undertrykkelse og fordervelse og setter deres lit til dette, derfor skal denne misgjerningen bli for dere som et revnet stykke, ferdig til å rase sammen, et bulende brudd på en høy mur. Sammenbruddet kommer plutselig, på et øyeblikk”. (Jes 30,9-13)

Følg nå nøye med mens vi lar andre inspirerte skrifter sette søkelyset på dette grunnleggende fenomenet med den sprukne mur. Esekiel sier at noen lovbrytere prøver å dekke over deres syndige handlinger ved å dekke over revnen i muren med kalk. Dessverre kommer de til å glatte over med et svakt falskt materiale, slik at muren ser fin ut, men ikke holder mål i det hele tatt. ”Så sier Herren Gud: Ve de profetene som er dårer, de som følger sin egen ånd og ikke har sett noe. Israel, dine profeter er som rever i blant ruiner. Dere har ikke stilt dere opp i revnene i muren så dere kunne bygge muren rundt Israels hus, så de kunne stå fast i striden på Herrens dag.  Det er bare tomme syner og falske spådommer de har sett, de som sier: "Så sier Herren." Men Herren har ikke sendt dem. Likevel håper de at ordet skal bli stadfestet.  Er det ikke tomme syn dere ser, har dere ikke talt falske spådommer? Dere sier: "Så sier Herren," men Jeg har ikke sagt det. Derfor, så sier Herren Gud: Fordi dere har talt tomhet og sett løgn, se, derfor skal Jeg komme over dere, sier Herren Gud. Min hånd skal stå imot de profetene som ser tomhet og spår løgn. De skal ikke være i Mitt folks råd. De skal ikke skrives opp i boken til Israels hus. Heller ikke skal de komme inn i Israels land. Dere skal kjenne at Jeg er Herren Gud. For de har sannelig ledet Mitt folk vill og sagt: "Fred!" enda det ikke er noen fred. Det er en som bygger en mur, men se, de stryker over den med kalk”. (Esek 13,3-10)

Her refser Gud de åndelige ledere for ikke å reparere sprekker og revner i muren. Som vaktmenn på murene skulle de være de første til å oppdage sprekker, og advare om sprekkene og revner snarest, og utbedre skaden på forsvarsanlegget øyeblikkelig. I dette tilfellet gjorde ikke prestene skikkelige reparasjoner av revnene, men reparerte med et farlig svakt erstatningsmateriale som Gud ikke kunne godkjenne.  Den svake kalken representerer et forsøk på å glatte over alvorligheten av falsk lære i stedet for å lede folket tilbake til full lydighet til Gud. Gjentagne ganger måtte Gud advare prestene mot svekkelsen av autoriteten i Hans Lov. Malaki advarte prestene: ”Men dere har vendt dere bort fra veien, og dere har fått mange til å falle ved loven. Dere har fordervet Levis pakt, sier hærskarenes Herre. Derfor har Jeg også gjort dere foraktet og fornedret for hele folket, fordi dere ikke holder dere til Mine veier, men dere har gjort forskjell på folk for loven” (Mal 2,8-9). Det var en slik holdning som fikk Gud til å refse dem for å reparere muren med et erstatningsmateriale.

Nå er vi klare til å fastsette det interessante faktum at den primære revnen i muren har med det fjerde Bud å gjøre. Profeten tar igjen opp emnet om muren i Esek 22,26-28 ”Hennes prester gjør vold på Min lov, og de vanhelliger Mine helligdommer. De skiller ikke mellom hellig og vanhellig, og de lærer ikke å skjelne mellom det urene og det rene. De har lukket sine øyne for Mine sabbater, slik at Jeg blir vanhelliget iblant dem. Hennes ledere midt i henne er som ulver som river i byttet så de kan utøse blod, så de kan ødelegge sjeler, og for at de kan skaffe seg urett vinning. Hennes profeter pusser over dem med kalk, de ser falske syner og spår løgn for dem. De sier: "Så sier Herren Gud", enda Herren ikke hadde talt”.  

Her har vi en spesifikk revne i Loven (Sabbats brudd) forbundet med svak reparasjon. Igjen er det prestene og predikantene som er ansvarlige for skaden. Som vi allerede har sett, de har brutt Loven ved å skjule sine øyne, vende sine øyne bort fra Sabbaten. Dette indikerer at de så det klart, men med overlegg vendte seg bort og nektet å erkjenne eller adlyde det. Men hva betyr det at de reparerte muren med kalk? Det skal ikke mye intelligens til for å forstå at de prøvde å ”fylle opp” Sabbats bruddet med et erstattende materiale, og reparerte egentlig ikke muren i det hele tatt.   

I tillegg ville de prøve å få det til å se ut som om Gud hadde godkjent det de hadde gjort ved å si: "Så sier Herren Gud", enda Herren ikke hadde talt.  

Spørsmål: Har religiøse ledere prøvd å innsette en falsk, ikke Skriftlydig dag, i stedet for Sabbaten, og prøvd å få det til å se ut som om Gud godtar den. Sannelig har de det. I stedet for å reinsette den sanne syvende dags Sabbat, som hadde blitt brutt ved hedensk innfiltrasjon i den tidlige kirken, har de brakt inn en dag som er dedikert til gammel soltilbedelse. Uten et ord av Bibelsk autoritet, har de æret den dagen med tittelen ”Herrens Dag” og fortsatt sier: "Så sier Herren Gud", enda Herren ikke hadde talt.  

Anerkjenner så Herren denne uhellige lefling med Hans Hellige Lov? Jesus sa: ”Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære”. (Matt 15,9). Ingen mengde av reparasjoner med ukjent, uekte materiale kan gjøre muren hel igjen. Kun restaurasjon med det opprinnelige materiale, den syvende dags Sabbat, kan tilfredsstille den mektige Herrens loddline. Han er giveren av loven, byggherren av muren, Han vil ikke godta annet enn den fulle styrke og proporsjon av muren. ”Så viste Han meg dette: Se, Herren stod på en mur laget etter loddsnoren, med en loddsnor i hånden. Herren sa til meg: "Amos, hva ser du?" Jeg sa: "En loddsnor". Da sa Herren: "Se, Jeg senker en loddsnor midt ned iblant Mitt folk Israel. Jeg skal ikke lenger bære over med ham”. (Am 7,7-8)

En loddline er brukt til å måle rettheten av en mur, og Gud vil måle Sitt folk ved Sin Hellige Lov. Jesus erklærte at til og med tilbedelse er unyttig og tom når de lærer menneskebud i stedet for Hans Bud. ”Slik har dere satt Guds bud ut av kraft ved deres egne forskrifter”. (Matt 15,6). Disse ord av Jesus viser tydelig at menneskers bud og tradisjoner vil sette Herrens Bud ut av kraft. Vi kan jo se hvordan kalken representerer tradisjonen av søndags tilbedelse som er brukt til å reparere revnen i muren. Det gjør at en del av muren er annerledes enn den originale, den perfekte.

Noen vil komme med innvendinger om at vi tar disse versene ut av sin sammenheng, og at muren ikke refererer til Guds lov i disse moderne tider. Profeten Esekiel sier at en falsk mur vil bli reparert med kalk i de siste dager, og at de syv siste plager vil føre til dens fall. ”Si til dem som stryker over den med kalk, at den kommer til å falle. Det skal komme et voldsomt regnskyll, og hagl skal falle som stein. En vind skal blåse som storm og rive den ned”. (Esek 13,11)

Gir Bibelen oss noen informasjon om tiden for den store plagen av hagl som Johannes beskriver om i dette ord: ”Og store hagl falt ned fra himmelen på menneskene, hvert hagl veide omtrent en talent (34, 2 kg.). Menneskene spottet Gud på grunn av plagen av haglene, for denne plagen var meget stor”. (Åp 16,21)

Her er beviset på at den falske ”tradisjons” muren vil bli tatt hånd om i de siste syv plagene. Gud taler om dom av muren som: ”Så skal Jeg bryte ned muren dere har strøket over med kalk. Jeg skal legge den til jorden, så grunnvollen skal avdekkes. Ja, hun skal falle, og dere skal få deres ende midt i henne. Da skal dere kjenne at Jeg er Herren. Slik skal Jeg fullføre Min harme på muren og på dem som har strøket over den med kalk. Jeg skal si til dere: "Muren er ikke mer, og de som strøk over den, er ikke mer”. (Esek 13,14-15). Hva er Hans vrede?

Gud refererer til de syv siste plager som Sin vrede: ”Deretter så jeg et annet tegn i himmelen, stort og underfullt: Sju engler hadde de sju siste plagene, for med dem er Guds vrede fullendt”. (Åp 15,1). Ser du nå tegningen? Hans vrede blir ødeleggelsen av den falske mur i form av veldige hagl, noe som er en av de siste plager, også omtalt som Guds vrede. Dette plasserer mur reparatørene ved endens tid når begeret med de syv siste plager skal tømmes over jorden.

Men hvordan kan vi være sikre på at denne kalken virkelig er denne tradisjonen av søndags helligholdelse? I tilfelle der fremdeles skulle være tvil på dette punkt, så vennligst overvei dette siste bevis.  Guds vrede faller KUN på dem som har Dyrets merke. ”Så fulgte en tredje engel etter dem og sa med høy røst: "Hvis noen tilber dyret og hans bilde, og tar imot hans merke på pannen eller på hånden, da skal også han selv drikke av Guds vredes vin, som blir utøst ublandet i Hans vredes beger. Han skal pines med ild og svovel foran de hellige englene og foran Lammet”. (Åp 14,9-10)

La oss så resonere litt sammen. Vi har Guds fakta foran oss i Skriften. Siden de syv siste plager bare skal falle på dem som har Dyrets merke, og siden de falske murbyggerne skal plages av plagene, må vi konkludere med at murbyggerne må ha Dyrets merke. Vi har jo tidligere sett at søndags tradisjonen ble brukt for å dekke til revnen i muren. Betyr så dette at søndags helligholdelse har noe med Dyrets merke å gjøre? Selvfølgelig har det det. (se Det lille horn/Dyret). Til og med uten å gå nærmere inn i dette, kan vi se at de som reparerer muren (forandrer Guds Lov) er de som forsvarer søndagen, og de skal også motta de plagene som faller KUN på de som har Dyrets merke. En må være blind for ikke å se det faktum, at Dyrets merke henger tett sammen med søndags helligholdelse. Ikke fordi det er den første dagen i uken, men fordi Gud sa den syvende.

La oss nå forfølge mur symbolikken videre hos det Gamle Testamentets profeter. Gud var svært bekymret for gapet, eller revnen som var blitt laget i Hans Lov. Han refereres slik: ”Derfor lette Jeg etter en mann blant dem, en som kunne reise muren og stille seg i gapet foran Mitt åsyn til vern for landet, så Jeg ikke skulle ødelegge det. Men Jeg fant ingen”. (Esek 22,30). Hvilket billede er tegnet her. Fant Gud noen som hadde mot til å opprette de upopulære sannheter? Beskriver Bibelen til slutt den trofaste gjenoppbyggingen av muren etter spesifikasjonene til Gud og Hans loddline?

 Vi lar Jesaia ta opp tråden nå og tegne det endelige bildet. ”De som kommer fra deg, skal bygge opp igjen de gamle, ødelagte stedene. Du skal reise opp igjen de grunnvollene som har tilhørt slekt etter slekt. Du skal kalles den som setter bruddet i stand, den som bygger veiene opp igjen så det blir mulig å bo der. Hvis du vender din fot bort fra sabbaten, så du ikke gjør etter ditt eget velbehag på Min hellige dag, men hvis du kaller sabbaten en stor glede, Herrens hellige dag for ærefull, hvis du vil ære den, så du ikke følger dine egne veier, og ikke gjør det som er etter ditt eget velbehag, og ikke taler dine egne ord”. (Jes 58,12-13). Her finner vi, uten tvetydighet, en klar beskrivelse av dem som skal reparere revnen, og gjenoppbygge den originale muren. Det er de som vender tilbake til den opprinnelige Sabbaten, og som vil begynne å fjerne tradisjonenes forurensing, så Sabbaten igjen kan lyse til velbehag for Guds folk, en hellig og ærefull dag. Utfridd fra falske illusjoner som var tillagt av bibelkritikere og liberalister, vil Guds Lov bli gjenkjent som den store moralstandard av nådefrelste kristne, som bevis på et genuint kjærlighetsforhold til Jesus.

Når vi nøster opp disse gylne tråene av Bibelske sannheter, kan vi lett og raskt oppsummere den profetiske historien. I de siste dager vil falske hyrders sterke krefter prøve å svekke autoriteten av Guds Lov.

Influerende religiøse grupperinger vil samle kreftene til å lede folk til å nekte for den sanne Sabbat. Ved å sette til side det fjerde Bud, skapes det en revne i Loven, den som skal representere en beskyttende mur. Mens falskt materiale, i form av søndags tilbedelse, er brukt for å dekke revnen, kaller Gud et folk som kalles reparatørene av revnen, og som vil vende tilbake til den sanne Sabbats helligholdelse. De som prøver å forandre Hans Lov ved å innsette den hedenske dagen for soltilbedelse, mottar Dyrets merke, og erfarer Guds straff i de siste syv plager.

Men la oss avslutte dette skremmende profetiske bildet med håp og forsikring, ikke alle vil bli funnet å rive, eller å prøve å endre Guds Lov. I Åpenbaringsboken peker Gud ut sine Hellige og beskriver dem med disse ord: ”Her er de helliges tålmodighet. Her er de som holder fast på Guds bud og troen på Jesus” .(Åp 14,12). En liten rest vil ikke følge etter tradisjonene (menneske bud). De vil ikke akseptere noe erstatning for Guds krav. Som det siste endestykket av den apostoliske kirke, blir deres karakteristikk, å elske Jesus primært, og holde Hans Bud. Satans siste desperate kamp mot Gud vil være om lojaliteten til denne lille gruppen. Her er hvordan Johannes så kampen: ”Og dragen ble rasende på kvinnen, og han gikk for å føre krig mot de andre av hennes ætt, dem som holder Guds bud og har Jesu Kristi vitnesbyrd.(Åp 12,17)

Må Gud gi deg mot til å være en del av den frelste menighet

SOM HAR TROEN PÅ JESUS, JESUS KRISTI VITNESBYRD,

OG HOLDER  FAST PÅ GUDS BUD.

Disse er i sannhet de hellige.