Kristi menneskelige natur.-

Den farligste forfalskning er den som er mest likt det ekte. Det er derfor religiøse forfalskninger er så dødbringende, og er ofte godtatt i stedet for heller å bli identifisert og trukket frem i lyset. Kristne er i hovedsak redde for å bli missforstått, dersom de angriper noe som synes så likt de vakreste ting i den kristne lære. Siden det ofte er bare en tynn linje som skiller det ekte fra det falske, og det beste fra det verste, er de redde for å bli beskyldt for å angripe det ekte når de fordømmer det falske.

Satan har fabrikert noen ”look-alike” forvrengninger av de mest hellige læresetninger i kristendommen.  Og de vage forskjellene har gjort at også teologer og lærere skjeldent angriper disse offentlig.

Mange trofaste kristne mener at forskjellene er så små at det bør ikke lages noen krangel angående dem. Andre igjen synest at forskjeldene er så store, og at forfalskningene bare inneholder skygger av den egentlige meningen av ordet.

Det er mulig at vår mektige motstander faktisk har deltatt i disse forutsigbare menneskelige reaksjoner, og har viselig skapt diverse fravikelser fra sannheten, som sjelden vil oppdaget og motgått i det hele tatt. Jeg tror ikke han er så dum at han ikke utnytter sin 6000 års erfaring med menneskehjerner. Det er derfor forfalskningens sti ligger så nær den ufornektelige sannhets sti.

Satan har satset på at den gjennomsnittelige kristne ikke bryr seg om å stå opp mot noe som er så nær sannheten, spesielt dersom den sannheten viser seg å angå Kristi verk på Korset, eller Guds Sønns plettfrie liv. Hvem vil vel fremtre som en opponent til disse hellige realiteter? Det virker mye tryggere bare å tolerere forskjellene, enn å risikere å bli missforstått ved å angripe den nesten perfekte forfalskning.

Jeg er overbevist om at Satan, på en utspekulert måte, har produsert og popularisert en forkledd løgn som har ledet til et nettverk av sammenfallende forfalskninger. De dreier seg alle om den mest hellige sak, hjertekjær for en ærlig kristen, rettferdighet ved tro, Jesu inkarnasjon, og seier over synd.

Det er ikke tvil om at denne serie med falske syn er forbundet med hverandre gjennom et overbevisende kjede av menneskelig logikk og tanker. Om et punkt er sant, så må de andre også være det. Men er et punkt feil, mister de andre også sin troverdighet.

Det er mye tenkelig at kjedet ble påbegynt ved innslag av den tidlige kirkes teologi i læren om arvesynden. Det begynte med et sant Bibelsk syn på menneskets dødelige, nedarvede stilling, som gjør ham disponert for synd. Tanken på at Adams skyld også ble innbygd, nedarvet, til hans etterkommere.  Augustin var mer enn mange ansvarlig for å forfekte dette syn på overført, nedarvet, synd. Gjennom Luther og de andre reformatorene fant det sin vei inn i mange av de protestantiske kirkene.

Fordi læren skapte en overveldende uenighet i de tidlige kirkene, ser de fleste kristne ut til å akseptere mengdens syn i dag, uten noen dypere tanker eller spørsmål. Det er lett å se at det bare er en marginal forskjell mellom de to syn, både da og nå. Adams svekkede, syndfulle natur ble ført videre til hans etterkommere gjennom arvens lover, noe som gjorde det umulig for dem å ikke synde så lenge de forble i en uomvendt stilling. Siden deres synd var et resultat av Adams fall, var det lett for dem å falle inn i den feilen å tro at de hadde del i Adams skyld.

Men det er en viktig forskjell mellom arvesynden og syndeskyld, og det er denne lille forskjellen som har ført til en serie av andre læremessige feil. Profeten Esekiel sa: "Den som synder, han skal dø; en sønn skal ikke bære sin fars misgjerning, og en far skal ikke bære sin sønns misgjerning; den rettferdiges rettferdighet skal hvile over ham, og den ugudeliges ugudelighet skal hvile over ham". (Esek 18,20)

Det er altså ditt og mitt forhold til Gud som er avgjørende for din og min frelse. Skylden blir ikke nedarvet, men derimot tilbøyeligheten til synd.

Som en logisk oppvekst av en tro på arvesynd, utviklet den katolske kirke en sterk lære om barnedåp. Bare ved deres sakrament med overøsing av vann, kunne forbannelsen av Adams skyld bli fjernet fra babyen. Siden barnets frelse var avhengig av en ordentlig dåp ble dette ritualet tillagt høy prioritet. Dersom det måtte velges mellom morens, og det ufødte barnets liv, ble moren i mange tilfeller ofret. Katolske leger og sykepleiere ble utlært i kunsten å døpe et foster i morens mage dersom det var usikkerhet om det levde ved fødselen.

Læren om arvesynden gav også grunnlaget for dogmet om ulastlig unnfangelse hos Maria. Om alle barn var født med skyld på sin sjel, måtte noe gjøres for å hindre Jesus fra denne skyld, ellers kunne Han ikke være et fullkomment offer for synd. Den katolske løsningen på problemet ble at de også tilførte Maria en ulastelig unnfangelse som bevarte henne fra effekten av arvesynden. Da ville Jesus kunne bli født av ei menneskelig mor uten å få del i den antatte skyld til Adam. Som en utvidet konsekvens av at de så på Jesus som helt og holdent forsjellig fra mennesket, introduserte den Katolske kirke det illegitime system – "menneskelig presteskap". Om Guds Sønn ikke tok på seg de falne menneskets ”hytte”, så ble ikke stigen satt ned fra Himmelen til jorden. Gapet mellom en Hellig Gud og det falne mennesket hadde enda ikke blitt fylt. Derfor måtte flere ting tillegges for å fullføre forbindelsen.

I førstningen var det tillagt prestene på jorden, som vi vet har syndig kjød. Så ble det behov for en megler, en mellommann, for de som hadde levd i et syndig kjød, og de ble senere ble kanonisert av kirken til helgener i himmelen.  Til slutt ble engler og Jesu mor regnet som meklere mellom mennesket og Gud. Derfor er jomfru Maria så viktig i den Katolske kirke, hun og helgenene har tatt Jesu plass. Allerede nå kan vi begynne å se kjedereaksjonens konsekvenser i det lille avviket fra den sanne lære.

 La oss nå se på effekten av arvesynd i noen av de protestantiske kirkene. Hvordan kunne de unngå dilemmaet i deres tro angående Kristi stilling? Selv om de frasa seg den katolske tradisjon om ulastelig unnfangelse, oppfant de læren som var like ubibelsk, og fjernet Kristus fullstendig fra den falne Adams slekt. Dette syn påstod at Jesus ble født på en spesiell måte som unntok Ham fra å få del i Adams fall. I stedet ble Han født med den samme natur som Adam hadde før fallet, og levde sitt Hellige liv i en uforurenset, syndfri stand av menneskelighet.

Igjen slås vi av den fantastiske dobbeltheten av det falske. Han kom ikke i menneskelig liknelse, sier de, men hadde Adams ufalne stand for å bevare Ham fra forurensingen av arvesynden.

Dette er et alvorlig avvik fra sannheten. Gjør det noen forskjell enten vi tror Han hadde en ”før fallet” menneskelighet, eller en ”etter fallet” menneskelighet. Mange troverdige kristne tror dette er av mindre betydning, og er uviktig i praksis.

Sannheten er at denne lille forskjell har lagt grunnen for en serie av andre falske konklusjoner som treffer noen av de mest opphøyde sannheter i protestantismen.

 I første rekke er en slik lære gjennomgående feil i forhold til Bibelens klare lære. I alle fall seks ganger blir vi forsikret om at Jesus hadde en menneskelig natur akkurat som oss. I Hebreerne 2,11 leser vi: "For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av en; derfor skammer han sig ikke ved å kalle dem brødre". Brødre er av ett kjød og familielikhet. Kristus er den som helliggjør, og vi er de som helliggjøres, og vi er alle av ett kjød, så Han kan kalle oss brødre. Dette fastsetter over en hver tvil forholdet.

"For Han tar seg jo ikke av engler, men Han tar seg av Abrahams ætt". (Hebr 2,16). Hvordan kunne Han bli en del av Abrahams ætt dersom Han tok på seg Adams natur før fallet? Det viktige her er at Han ikke tok på seg en eksotisk, syndfri natur slik som engler, eller den hellige Adam sannsynligvis hadde, men den samme natur som Abrahams barn har. De hadde kjød og tanker som var svekket av synden. Det hadde Han også. Dette innebærer ikke skyld. Å være mottagelig for synd er ikke det samme som å være skyldig. Han ble fristet på samme måte som vi blir, men Han falt ikke og ble ikke fasinert av den. "For ved det at Han Selv har lidd og blitt fristet, kan Han hjelpe dem som blir fristet". (Hebr 2,18). Han utviklet aldri noe forhold til synden ved å gi etter for den. Han forble usmittet av synd, og var alltid fullstendig ren og hellig. "Derfor måtte Han bli gjort lik Sine brødre i alle ting, for at Han kunne være en barmhjertig og trofast Yppersteprest i alt som angår forholdet til Gud, slik at Han kunne gjøre soning for folkets synder". (Hebr 2,17

Hvorfor ble Han født med same kjøtt og blod som oss? Så han kunne være forståelsesfull overfor våre svakheter og fristelser til synd, og være en nådig yppersteprest for oss. Betyr ordene ”i alle ting” virkelig ”alle ting”? Selvfølgelig!

 Paulus sier at Jesus “Han som er kommet av Davids ætt etter kjødet", (Rom 1,3). Det ville være feil å tro at disse ordene skulle tolkes til å bety at Kristus arvet en hellig ufallen natur fra Maria. Hva nå enn Davids sæd så ut eller kjødet, så hadde vår Herre det samme. Alle Davids etterkommere, unntatt en, stred med sin syndige arv og begikk personlige synder. Jesus, som alle andre, arvet Davids natur etter kjødet, men gav aldri etter for den arvede svakheten i kjødet. Selv om Han ble fristet på samme måte som oss, viste Han aldri en eneste grad av svakhet for noen av de fristelsene. Hans liv var en konstant borg bygget av uovervinnelig åndelig styrke mot fristeren.

        Ved å stole fullstendig på Sin Fars alltids nærværende kraft, demonstrerte den seier som er mulig for alle Davids etterkommere etter kjødet å oppleve.

        Igjen leser vi: ”Da nå barna har del i kjød og blod, fikk også Han på samme vis del i det, for at han ved døden skulle gjøre til intet den som hadde dødens velde, det er djevelen,” (Hebr 2,14). Legg merke til hvordan den inspirerte forfatteren uthever likheten av Jesu kjød med menneskenes. ”Også Han på samme vis”. Disse 5 ordene er brukt i sammen selv om de betyr det samme. Hvorfor? For å vise oss at Jesus virkelig tok på seg samme natur som menneskene hadde. På samme måte som barna tar del i det samme kjøtt og blod, tok Han også del på samme vis! Hvordan kan dette tydelige språk forvirre noen? ). Om du fortsatt skulle tro at dette er uviktige saker så legg merke til ordene fra Johannes: "For mange forførere er gått ut i verden, som ikke bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød; dette er forføreren og Antikristen". (2 Joh 1,7). De som altså forfekter et annet syn, så er det fra den onde.

Tilfeldigvis forteller Bibelen oss at Kristus tok del i den samme natur som de barna som er ”del av det samme kjøtt og blod". Forteller ikke dette oss uten en hver tvil hvilke natur Jesus hadde? Hadde Adam noen barn før han falt? Ikke ett. Faktum er at alle barn som noen gang er født på denne jord har arvet den samme Adams falne natur fordi de ble født etter at Adam syndet. Hebreerbrevet sier tydelig at Jesus tok”også på samme vis del i det”. Det samme hva?  Det samme kjøtt og blod som barna arvet fra deres foreldre. Bare syndig kjød. Har det noen gang vert noe annet slag kjød enn syndig kjød kjent blant Adams etterkommere? Ikke i det hele tatt. Dersom Jesus hadde del i det samme kjøtt og blod som barna, må det ha vert syndig kjøtt og blod. Det finnes ingen annen konklusjon. Selv om Han Selv var syndfri.

En som klart ser dette bibelske standpunkt beskriver det tydelig med disse ord: ”Det ville ha vert en nesten fullstendig ydmykelse for Guds Sønn å ta del i menneskets natur, endog da Adam var i sin syndfrie stand i Eden. Men Jesus aksepterte menneskelighet da rasen var blitt svekket gjennom fire tusen år med synd. På samme måte som ethvert barn av Adam, aksepterte Han resultatet av den mektige arveloven. Hva disse resultatene var, vises i historien til Hans tidlige forfedre. Han kom med en lik arv, for å kunne dele våre sorger og fristelser, og gi oss et eksempel på syndfritt liv.” (fra Slektenes håp).

Dette beskriver virkningen av arvens lover, og er en fullkommen undrestrekning av Paulus påstand om at Jesus hadde del i samme kjøtt og blod som det barn får fra sine foreldre. Dette refererer også på samme måte til arv. Dersom Kristus hadde vert født med Adams syndfrie natur, som han hadde før fallet, ville selve tanken på arvelig innflytelse vert fullstendig tullete. Det kunne ikke finnes plass til noen slags nedarvede tendenser i en hellig Adam. E slik skapning og ville aldri kjent til verken fødsel eller arv. Dersom Han ikke hadde hatt arvede svakheter, hvorfor ville hebreerbrevets forfatter si at Han tok del i samme kjøtt og blod som barna arver fra sine foreldre? Sikkert er det at Skaperen ikke legger ned noen nedarvet svakhet i en opprinnelig skapning. Adam hadde ingen kamp å kjempe mot arvede tendenser. Han hadde kraften i seg selv til alltid å velge å ikke synde.

Hevdet Jesus som menneske å ha denne kraften? Nei! Han sa: "Når dere får opphøyet Menneskesønnen, da skal dere forstå at Jeg er den Jeg er. Og av Meg selv gjør Jeg intet, men slik som Faderen har lært Meg, slik taler Jeg dette". (Joh 8,28). Igjen og igjen talte Jesus om å stole på Sin Far når han sa eller gjorde noe som helst.

Betyr nå dette at han ikke hadde verken vilje eller myndighet som en Sønn i det hele tatt? Han var i sannhet fullkomment hellig, på samme måte som Han var fullkomment menneske. Men disse to naturer var tydeligvis ikke sammenblandet i en hybrid personlighet som var fjern fra verken Gud eller mennesker. Han var fullt ut Gud, og fullt ut menneske. Han kunne arbeide ut fra begge disse spesielle egenskaper mens Han levde her i kjødet.

Men det som er viktig for oss å huske på, er at Han ikke benyttet seg av sine guddommelige krefter til å redde Seg Selv fra svakheter og fristelser som han hadde arvet fra sine forfedre. Han valgte å leve sitt liv her på samme måte som vi må leve vårt. For å bevare Seg Selv fra kjødets synd og farer, stolte Han alltid, og ene og alene på Sin Fars styrke. Det var på denne måte Han overvant djevelen, stengte alle fristelsens veier, og levde et liv i fullkommen lydighet. Ved aldri å gi etter for kjødets nedarvede krav, statuerte Han et eksempel på hva slag seier som kan oppnås av ethvert Adams barn gjennom avhengighet til Faderen.

Satan fristet Jesus i ørkenen ved å få Ham til å bruke sine guddommelige krefter til å tilfredsstille sin gnagende sult. Satan visste at Jesus hadde makt og myndighet til å gjøre dette underet. Hans håp var at han kunne provosere Kristus til bruke sin guddommelighet til å tilfredsstille seg selv. Hvorfor ville dette vert en slik stor seier for satan? Han ville brukt dette til å understreke sin anklage om at Jesus har en lydighet som ikke noe menneske kunne framvise. Dersom Jesus ikke hadde overkommet fristelsen med den samme natur vi har, og ved de muligheter vi har, ville Djevelen ha bevist at lydighet faktisk er et umulig krav. Satan forstod veldig godt at Jesus ikke kunne bruke Sine guddommelige krefter til å frelse Seg selv, og samtidig frelse oss.  Det er dette som gjorde prøvelsen til en slik vanskelig prøve og opplevelse for Jesus.

Om Jesus faktisk arvet Adams falne natur, hvorfor syndet Han ikke slik resten av Adams etterkommere. Fordi Han var fylt med den Hellige Ånd helt fra han var i morens mage, og hadde en fullstendig undergitt vilje og en helliggjort menneskelig natur. Er det mulig for oss å få del i den samme kraften for å holde oss borte fra å synde? JA! Ved at Jesus levde sitt liv i seier over synden, ikke ved Sin guddommelighet, men henga seg til den samme kraften som er tilgjengelig for oss gjennom overgivelse og helliggjørelse.

Hadde Han ikke overvunnet Satan i samme natur som oss, hvilke oppmuntring hadde vi fått fra Hans seier. Det hadde ikke vert nødvendig å vise at det var mulig for Adam å avstå fra synd, det visste jeg allerede. Det jeg trenger å lære, er at jeg kan overvinne synden, selv om min natur er slik den er. Satan krevde noe fra Gud som ikke lot seg gjøre. Grunnen til at det falne mennesket kunne oppnå lydighet er klart beskrevet i Romerne 8,3-4 "For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud ved å sende Sin egen Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld: Han fordømte synden i kjødet, for at lovens rettferdige krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden".  Disse versene forenkles ved å stille noen enkle spørsmål. Hva kunne ikke Loven gjøre for oss? Fordi vi er for svake i kjødet til å overholde den, kunne den ikke redde oss. Hva var det Gud gjorde når vi ikke kunne holde den på grunn av vår svakhet? Han sendte Jesus for å overholde Loven fullkomment i kjødet. Han fordømte synden i kjødet ved fullkomment ved å seire over den.

Hvordan gjorde Hans seier i kjødet det mulig for oss å adlyde? Ved omvendelsens mirakel, som forandrer vår vandring fra kjødet til ånden. Gjennom Ånden blir vi innlemmet i seieren over synden i våre liv.
    Disse klare sannhetene peker på et av de store problemene ved å hevde "før-fallet" naturen hos Kristus. Dersom Hans seier over Satan i kjødet var for å gjøre det mulig for meg å oppfylle lovens krav, hvorledes kunne da Hans seier hjelpe meg på noen måte dersom det var oppnådd i et annerledes kjød enn mitt. Det hadde da vert forkjellig utgangspunkt for vår kamp. Det er her denne falske lære rammer det vakre prinsipp av rettferdighet ved tro.

Rettferdighet ved tro er å få del i, og ta del i, resultatet av Hans syndfrie liv og frelsende død. Det innebærer både rettferdiggjøring og helliggjøring. Han krediterer oss Sine handlinger fra Sitt syndfrie liv for å frelse oss fra syndens straff. Dette er rettferdiggjøring. For å frelse oss fra syndens makt, ikke bare regner Han oss som rettferdige, men Han gir oss av sin styrke til å overkomme synden. I begge tilfeller kan han gi oss det Han oppnådde gjennom Sitt eget liv som vedens frelser.

Noen mener kanskje av siden rettferdiggjøring bare er å få Kristi syndfrie liv tilregnet oss, kunne det blitt gjort i et hvert slags legeme. Men er det sant? Hensikten med inkarnasjonen var å frelse det falne mennesket, ikke det syndfrie. For å gjøre det måtte Han "fordømme synden i kjødet" (Rom. 8,3). Våre synder, som utgår fra kjødet måtte fordømmes av Ham, og den eneste måten dette kunne gjøres på var å bekjempe det syndige kjødet og bringe det til døden på korset.

Jesus kom for å ta bort verdens synd, slik Johannes sa. Hvordan kunne han ta bort synd som ikke engang var i det kjødet han hadde. For å være mer presis, hvordan kunne Han "fordømme synden i kjødet" i et syndfritt kjød?

Paulus sa; "jeg er korsfestet med Kristus".(Gal. 2,20). Hvordan kan han videre slå fast at "vi er døpt til Hans død" (Rom.6,3). Enhver synder må ved tro gå gjennom korsfestelsen og oppstandelsen med Kristus. For å gå fra død til liv, må alle identifisere seg med Ham som representerte oss som den andre Adam. Våre synder var i Ham. Når Han døde, døde vi, og staffen for våre synder ble godkjent og syndene utslettet.

Dette er også den ekte omvendelse, at kjødet dør, og at det dermed ikke skal gis noen rettigheter. Og at vi gjenoppstår til liv i våre lemmer. "For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet han sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet, for at lovens krav skulle bli oppfylt i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. For de som lever etter kjødet, ønsker det som hører kjødet til, men de som er etter Ånden, ønsker det som hører Ånden til. For kjødets ønsker fører til død, men Åndens ønsker fører liv og fred", (Rom 8,3-6)

"Derfor, brødre, står vi ikke i gjeld til kjødet, så vi skulde leve etter kjødet; for dersom dere lever etter kjødet, da skal dere dø; men dersom dere døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal dere leve. For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn". (Rom 8,12-14)

Forstår du nå hvorfor Han måtte bære vår egen falne natur til korset for å gjøre det mulig for vår syndige natur å bli drept. Intet mindre trengtes for å tifredsstille Guds rettferdige dom. Kristus måtte seire over den fordømte menneskenaturen i syndenes fulle mål på korset for å gjøre soning for oss mulig. Ellers kunne vi ikke identifisere oss med Ham, eller bli korsfestet med Ham. Frelsen krever at Jesus lever og dør med den samme falne menneskenatur vi besitter for å fremskaffe den vitale lenken til rettferdiggjørelse. 

 På samme måte som Han gir oss rettferdigheten for å frelse oss fra syndeskyld, tildeler Han oss nå helliggjørelsen for å frelse oss fra syndens makt. Hva er denne helliggjøringen Han gir oss del i? Den er vår faktiske deltakelse i seieren Han oppnådde over synden. Ved tro går vi inn i, og får del i den seierskraften Han oppnåde i kjødet. Med andre ord, Han er villig til å leve ut i oss det samme seirende liv som Han levde som menneske på denne jord. Han vil reprodusere Sitt eget syndfrie liv i oss. Det er helliggjørelse. Det er å dø med Ham, og oppstå med Ham.

Dersom Jesus kom inn i verden med Adams ufalne natur for å leve et syndfritt liv, hvorledes kunne da den ufalne natur bli innpodet i meg. Å få del i Adams ufalne liv rettferdiggjør ikke et menneske. De er rettferdiggjort ved å seire over synden i deres falne natur på samme måte som Jesus seiret over synd. Det er ingen måte å få del i Adams ufalne natur. Om det er på den måten Jesus seiret over Satan, er det ingen måte Han kan gi meg del i Sin seier. Men, om Jesus oppnådde seier over Satan i den falne natur til Adams etterkommere, så kan jeg få del i seieren Hans. Den slags seier kan jeg få del i, fordi den ble oppnådd i samme natur jeg har.

Et syndfritt liv levd i et slags utenomjordisk, ufallen natur kunne ikke tilregnes meg, og kunne aldri oppnås av meg. Den falne natur kan aldri, i dette liv, bli restaurert tilbake til et liv lik det ufalne menneske. Men, vi kan motta seieren over synden som Jesus oppnådde i et legeme lik vårt.

I denne forbindelse er det interessant å se på den korte historien til en gruppe kristne i Indiana USA, som påstod at de hadde et hellig kjød. Rundt 1900 ble en større gruppe konservative kirkemedlemmer oppsatt med ideen om at Jesus levde sitt syndfrie liv i et kjød likt det Adam hadde før han falt.

Ved å anta, som rett var, at Hans seirende liv kunne bli tilregnet en hver kristen gjennom tro, begynte de å lære at det falne mennesket kunne leve akkurat det samme usmittede livet som den syndfrie Adam. Dette er kun et vel dokumentert eksempel på hvor galt det kan gå med denne falske lære.

Den andre ytterkanten mennesker er ledet til å tro, er ved å akseptere at mennesket ikke kan seire over synd, er akkurat det motsatte av "hellig kjød" teorien. De simpelthen mener at siden Jesus seiret i Adams syndfrie natur, kan vi ikke engang håpe på å delta i Hans seier mens vi enda er i vårt syndelegeme. Kristus kunne bare tildele det Han hadde å gi, og siden Han ikke hadde noen seier over synden i vår falne natur, kunne Han ikke dele den med oss. Derfor er det umulig å seire over synden slik Jesus gjorde.

Vi kan her se hvordan den vakre grunnsannhet om helliggjørelse blir nedgradert, og fjernet fra opplevelsen av rettferdiggjørelse gjennom tro. Vi har allerede sett hvordan arvesynden har utviklet seg til to perversiteter; nemlig at Jesus hadde Adams syndfrie natur, og at helliggjørelsen derfor ikke kan tildeles menneskene av Jesus. Faktisk så mener de fleste tolkere av arvesynden at det er umulig å seire over all synd i dette liv. De fornekter Skriftens gjentagende budskap om at mennesket faktisk kan få delta i Kristi hellige liv. De kan ikke forstå, eller godta dette himmelske mysterium som så ofte er bekreftet i Bibelen, at Jesus tok på seg menneskets falne natur, allikevel ble han aldri skyldig i noen synd. For dem er den nedarvede skyld fra Adam så overveldende at den bare kan seires over når vi blir likedannet med Kristus ved Hans gjenkomst.

Det er vanskelig for oss å forstå at Han kunne opprettholde et absolutt rent syndfritt liv som menneske gjennom sine 33 ½ år på denne jord. Er det mulig for noen i menneskelig kjød, endog under Guds makt, å nå en så fullkommen seier over synden. Bibelens svar er klart; "For om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å omstyrte festningsverker, idet vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser sig mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, (2 Kor 10,3-5).

Dette løftet er gitt til syndere i kjødet som vender seg til evangeliets frigjørende makt. Hvor mye mer ville vår velsignede Herre, uten spesielle egenskaper mot synd, kunne kreve Sin Fars styrke for å seire over synden. Guds ord forsikrer oss om at vi kan få delta i den hellige natur som Jesus hadde, og "ha Jesu sinnelag". Hans syndfrie liv i kjødet er en garanti for at enhver av oss kan oppnå den samme seier, om vi stoler fullt og helt på Faderen slik Han gjorde.

Det betyr at i å seire over synden hadde Han ikke noe fortrinn fremfor oss. Han kjempet mot fienden i samme kjød og med de samme åndelige våpen som er tilgjengelige for oss. Om Han hadde noe fortrinn fremfor andre mennesker var det simpelthen at Hans arvede menneskelige natur ble ikke mer forurenset ved personlige fall i synd.

Kan vi oppnå det perfekte mønster av Jesu syndfrie liv, nei! Vi har alle degradert menneskenaturen ytterligere ved å gi etter for synden i kjødet. Ikke bare har vi brakt dødsdommen over oss selv ved å bryte Guds Lov, men vi har også gjort oss selv mer sårbare for Satan ved å samarbeide med ham. Jesus gav aldri etter for en eneste syndig stimuli, og Satan kunne ikke finne noe i Ham. Han levde hele sitt liv med et undergitt sinn og vilje til den fullt ut helliggjorte. Han begikk ikke noen synd det måtte gjøres soning for.

Men selv om vi ikke oppnår samme livsmønster, skulle vi søke å avspeile det hellige liv Jesus levde så mye som mulig. Ved Guds nåde kan vi legge vekk enhver kjent syn og være perfekte i vår svære uten å kjenne trangen til ugjerninger.

Betyr det at vi kommer til å gå rundt og skryte av at vi lever uten synd? Tvert i mot, dess nærmere vi kommer Kristus, jo mer vil vi se vår egen uverdighet. De som oppnår Kristi standard er de siste til å oppdage det, og enda mindre skryte av det. Det er viktig at Gud har et lydig folk i endetiden som Han kan peke på som et vitne om Hans karakter. Bibelen viser tydelig at hele den kosmiske konflikten mellom Gud og det onde kan spores tilbake til Satans opprinnelige ønske om å ta Guds plass, og herske over hele universet. Det var hans oppsett av falske beskyldninger som satte i gang opprøret i Himmelen og forårsaket at en tredjedel av englene ble drevet bort. Satan feilpresenterte Guds karakter, og beskyldte skaperen for å sette uforståelige og umulige krav.

Hvordan kunne det bevises at Djevelen hadde feil? Gud måtte skaffe tilveie en demonstrasjon som for alltid stoppet munnen på anklageren. Det var en lang og smertefull demonstrasjon som ledet den allmektige skaper Guds Sønn til å tre ned i en kropp til et fallent menneske, og innefor naturens grenser, for å seire over alle anklagene Satan hadde mot Ham. Hadde Han brukt noen av de himmelske kreftene for å seire over synden, krefter som ikke var tilgjengelige for andre i kjød, ville Satan ha brukt det til å fremheve sin påstand om at ingen kunne overholde Guds Lov.

På korset demonstrerte Jesus for hele universet at det var Satan som hadde feil. Han hadde vist at det var mulig, i kjødet, å være lydig ved fullt ut å stole på Gud. Det endelige bevis skjer når Kristi karakter er blitt synlig i den lille forfulgte resten som forblir lydige gjennom den store trengsel. Lenge etter at Satan kne har bøyd seg og han har erkjent Guds rettferdighet, og han og hans etterfølgere har smakt de evige konsekvensene av deres synd, skal de 144000 bære vitnesbyrdet om oppriktigheten i Guds herredømme. Mens deres nye sang om seier og frelse blir hørt av lyttende engler, hellige verdener, og utellbare mengder av hellige, og alle samler seg i enstemmig lovprisning og sier: "Amen! Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen". (Åp 7,12)

Det er lett å forstå hvorfor den lille gruppen som synger Moses og Lammets sang kommer til å bli så tydelig æret, at de står nærmest Guds trone. Det er gjennom deres opplevelse at Guds karakter vil komme til sin rett til sist.

Alt i alt kan vi nå se hvordan Adams eldgamle nedarvede feiltrinn har ledet til et kjede av forfalskninger. De dypeste sannheter om frelsen er blitt forfalsket på forunderlig vis. Jesu menneskelighet er fornektet, Kristi tilregnede rettferdighet er blitt utfordret, og muligheten til seier over synden er blitt foraktet. Det er bare når vi erkjenner den grunnleggende falskhet at vi kan unngå de perversiteter som blir følgene. Må Gud gi oss visdom så vi kan stå fast på Ordet alene, og å avvise alle doktriner som ikke er rotfestet i Ham.