Ødeleggelsens vederstyggelighet

"Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted - den som leser, han forstå det - da må de som er i Judea, flykte opp til fjellene. Den som er på hustaket, må ikke gå ned for å ta noe ut fra huset sitt. Den som er ute på marken, må ikke gå tilbake for å hente klærne sine. Men ve dem som er med barn og dem som ammer spedbarn i de dager! Og be om at deres flukt ikke må skje om vinteren eller på sabbaten. For da skal det bli så stor en trengsel som det ikke har vært siden verdens begynnelse og fram til denne tid, og som det heller aldri skal bli". (Matt 24,15-21)

Hva handler egentlig denne profetien om, og har den egentlig noen betydning for oss kristne i dagens verden? Dette er en av de mest interessante profetiene i Bibelen omhandler ødeleggelsens vederstyggelighet. Det som gjør denne profetien så interessant er at Jesus identifiserer den som et spesifikt tegn på at enden er nær. Det var et svar på disiplenes spørsmål, ---- "Si oss, når skal dette skje? Og hva skal tegnet på Ditt komme være, og på verdens ende?" (Matt 24,3). Når Jesus talte om ødeleggelsens vederstyggelighet sa Han: "Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted - den som leser, han forstå det - da må de som er i Judea, flykte opp til fjellene ---- v21 For da skal det bli så stor en trengsel som det ikke har vært siden verdens begynnelse og fram til denne tid, og som det heller aldri skal bli". (Matt 24,15-21)

Kristne, om enn med forskjellig overbevisning, ser på dette skriftsted som et spesielt, og underlig tegn som gjelder de siste dager. Selv om majoriteten av dem er enige om at ødeleggelsens vederstyggelighet er et viktig tegn, ser det ikke ut til at de kan bli enige om dets egentlige innhold. Selv predikanter og forkynnere er blitt kastet ut i en lammende forvirring, i det de leter etter noe de egentlig ikke vet hva er. Det er et klart eksempel på en blind leder en blind. Selvfølgelig er det noen som tror de vet hva ødeleggelsens vederstyggelighet er. Noen lærer at denne profetien ble oppfylt da Antiokus Epifanes brøt inn i tempelofringene i 168-165 fKr. Vederstyggeligheten de da tenker på er grisen Antiokus ofret på alteret i Templet. Andre tror ødeleggelsens vederstyggelighet refererer til en fremtidig ateistisk antikrist som kommer til å omvelte templet i Jerusalem og bruke det som sin trone. Så er det også andre som tror at det er de Romerske avgudsdyrkelsen som foregikk i Jerusalem i tiden før år 70 da Titus ødela byen.

Hva er egentlig ødeleggelsens vederstyggelighet? Er det noen av disse alternativene? Er det alle disse alternativene på en gang? Eller kan det være at ingen av disse forklaringene er rett? Svaret på disse spørsmålene er svært viktige. Jesus gjør det klart at denne saken vil bli avgjørende, og at våre liv kan stå på spill.

Jesus forteller oss at i vår studie omkring ødeleggelsens vederstyggelighet må vi ta utgangspunkt i Daniels bok.

"Når dere da ser ødeleggelsens styggedom, som profeten Daniel har talt om, stå på det hellige sted - den som leser, han forstå det -". (Matt.24,15) Ved inngående studie av Daniels bok vil vi oppdage at ødeleggelsens vederstyggelighet kan deles i tre deler. Disse tre delene er: ødeleggelsens vederstyggelighet i Daniels tid, (involverer det første Tempel); ødeleggelsens vederstyggelighet på Jesu tid (involverer det andre Tempel); og til sist ødeleggelsen vederstyggelighet i endens tid (involverer det åndelige tempel, den kristne menighet). Årsakene til ødeleggelsens vederstyggelighet slik de fremstår i Daniels tid er de samme sakene i alle tre tilfeller. Derfor er de ”typer” eller ”eksempler” på hverandre.

Den første ødeleggelse

Nøkkelen som slipper oss inn i denne mystiske profetiske hendelse finner vi i de to første versene i Daniel. "I det tredje året av regjeringstiden til Jojakim, kongen av Juda, kom Nebukadnesar, Babylons konge, til Jerusalem og beleiret byen. Herren overgav Jojakim, kongen av Juda, i hans hånd, sammen med noen av redskapene fra Guds hus. Disse tok han med seg til landet Sinear, til sin guds hus. Han førte redskapene inn i skattkammeret til hans gud". (Dan 1,1-2). I disse to korte setningene gir Daniel en konsis historisk bakgrunn for resten av boken.

Videre studier av Daniels prolog åpenbarer ødeleggelsens vederstyggelighet var virksom på hans tid og var årsaken som ledet til Jerusalems okkupasjon. Historien åpenbarer årsaken til at den jødiske konge falt for Babylon. "Jojakim var tjuefem år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne" (2 Krøn 36,5). Det var på grunn av Jojakims syndige liv at Herren tillot at han ble tatt til fange.

Det spesielle er at Jojakims onde handlinger beskrives slik i 2 Krøn 36, 8: "De andre Jojakims gjerninger, alle de styggedommene som han utførte, og alt det som ble anført mot ham, det er skrevet ned i boken om kongene i Israel og Juda. Så ble hans sønn Jojakin konge i hans sted". Det var spesielt alle de styggedommene som Jojakim utførte som førte han og hans by til å forkaste Guds beskytelse og til at de dermed falt for Nebukadnesars hær.

Uheldigvis gjorde ikke hans sønn Jojakin (Jakonja) det noe bedre. Skriften forteller at også han ”gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne” dette innebar at også han ble ført fanget til Babylon, og hans bror Sidkia ble innsatt som konge over Juda og Jerusalem (vers 9-11)

Bibelen fortsetter med å fortelle at ikke bare Sidkia viste seg å være like ugudelig som de to før ham, men; "Sidkia var tjueen år gammel da han ble konge, og han var konge i Jerusalem i elleve år. Han gjorde det som var ondt i Herren hans Guds øyne, og han ydmyket seg ikke for Jeremia, profeten som talte ord fra Herrens munn. Han gjorde også opprør mot kong Nebukadnesar, som hadde fått ham til å sverge ved Gud. Men han gjorde nakken stiv og forherdet sitt hjerte, så han ikke vendte om til Herren, Israels Gud. Også alle lederne for prestene og folket ble bare mer og mer troløse, idet de fulgte alle hedningefolkenes styggedommer, og de gjorde Herrens hus urent, det huset Han hadde helliget i Jerusalem" (2 Krøn 36,11-14). Guds politiske og religiøse ledere, så vel som folket, adopterte de hedenske skikker til sine egne. De gjorde dette på bekostning av Herrens åpenbarte sannhet. Legg merke til hva styggedommene var, og hvor disse styggedommene ble utført; "de fulgte alle hedningefolkenes styggedommer, og de gjorde Herrens hus urent, det huset Han hadde helliget i Jerusalem". Disse vederstyggelige handlinger ble foretatt på det stedet som var helliget av Gud,” i Herrens hus”. De religiøse lederne på den tiden hadde med vilje misledet folket til å ta etter de hedenske tilbedelser og skikker, og tatt dem inn i deres egen gudsdyrkelse. Ved å erstatte Guds bud med gangløse menneske bud, provoserte lederskapet Herren, og fremkalte hans vrede. Folket avsto Guds kall til anger og omvendelse og måtte ta konsekvensene av sine valg. "Derfor førte Han kaldeernes konge mot dem. Deres unge menn drepte han med sverdet i deres hellige hus, og han hadde ingen medynk verken med den unge mannen eller med jomfruen, verken med den gamle eller den svake. Han overgav dem alle i hans hånd". (2 Krøn 36,17)

Denne dommen var ikke bare spill av blod, men også den fullstendige ødeleggelsen av byen og Helligdommen (vers 19). "Dette skjedde for at Herrens ord ved Jeremias munn skulle bli oppfylt, helt til landet hadde fått nyte sine sabbater. Alle dagene det lå øde, holdt det sabbat, helt til sytti år var oppfylt" (2 Krøn 36,21). Resultatet av at Guds folk praktiserte de religiøse styggedommene til hedenskapet, var ødeleggelse av deres land, by og Helligdom.

Hva var så disse styggedommene som førte til slik ødeleggelse? ”Dette skjedde for at Herrens ord ved Jeremias munn skulle bli oppfylt”, skulle Jeremia kunne fortelle oss hvilke erstatninger i tilbedelsen som ble gjort. I Jeremia 17 blir profeten bedt om å stille seg porten til folket og profetere. Under et hellig mandat fortalte Jeremia at om de ville ære Herrens Sabbat ville byen bestå for evig, og at denne trofaste lydigheten ville lede dem inn til et slikt forhold til Ham, at Han ville bruke dem til å omvende nabofolkene. "Så sa Herren til meg: Gå og still deg i porten til folket, der kongene i Juda kommer inn og der de går ut, og i alle portene i Jerusalem! Si til dem: Hør Herrens ord, dere konger av Juda og hele Juda, og alle dere som bor i Jerusalem, dere som kommer inn gjennom disse portene. Så sier Herren: Ta dere i vare til beste for deres sjel, så dere ikke bærer noen byrde på sabbatsdagen og fører den inn gjennom portene i Jerusalem. Før ikke noen byrde ut av husene deres på sabbatsdagen og gjør ikke noe arbeid, for dere skal holde sabbatsdagen hellig, slik Jeg bød deres fedre. Men de hørte ikke og bøyde ikke øret til, men de gjorde nakken stiv, så de ikke skulle høre eller ta imot tukt. Det skal skje: Om dere hører nøye på Meg, sier Herren, så dere ikke fører noen byrde inn gjennom portene til denne staden på sabbatsdagen, men holder sabbatsdagen hellig, så dere ikke gjør noe arbeid på den, da skal konger og fyrster som sitter på Davids trone, komme inn gjennom portene til denne staden. De skal kjøre i vogner og ri på hester, både de og deres fyrster, fulgt av mennene fra Juda og dem som bor i Jerusalem. Og det skal være noen som bor i denne staden til evig tid. De skal komme fra byene i Juda og fra stedene omkring Jerusalem, fra Benjamins land og fra lavlandet, fra fjellene og fra Sør, og de skal ha med seg brennoffer og slaktoffer, grødeoffer og røkelse. De kommer med takkoffer til Herrens hus".(Jer 17,19-27).

På den annen side, dersom de ikke ville holde Sabbaten hellig, ville Gud tillate at byen deres ble ødelagt. V-27 "Men hvis dere ikke hører på Meg, så dere holder sabbatsdagen hellig, så dere ikke bærer noen byrde når dere kommer inn gjennom Jerusalems porter på sabbatsdagen, da skal Jeg tenne en ild i stadens porter, og den skal fortære borgene i Jerusalem, og den skal ikke slokkes".

Dessverre så valgte jødene å fortsette å bryte Guds Sabbat, og derved isenesatte de sin egen destruksjon og fangenskap. Vederstyggelighetene som ledet til ødeleggelsen var å bryte Sabbaten. Og vi ser sammenhengen i 2 Krøn 36,21 "Dette skjedde for at Herrens ord ved Jeremias munn skulle bli oppfylt, helt til landet hadde fått nyte sine sabbater. Alle dagene det lå øde, holdt det sabbat, helt til sytti år var oppfylt".

Esekiel som levde på samme tiden forteller oss også om vederstyggelighetene Guds folk praktiserte på det Hellige sted. I Esekiel 8 blir profeten ført i ånden til døren i den innerste port. Gud fortsetter, og viser sin tjener den tiltagende større styggedom Hans folk fortok seg. I versene 5 og6 taler Han om et billede som provoserte Ham til Nidkjærhet. Og som en utstrakt styggedom, urene dyr hadde blitt brakt inn i Guds Hus, kvinner gråt for Tammuz og den største vederstyggelighet var 25 som sto på Guds hellige plass ” med ryggen vendt mot Herrens Tempel, og ansiktene vendt mot øst; og de tilba solen mot øst”. "Så førte Han meg inn i den innerste forgården i Herrens hus. Se, ved døren til Herrens tempel, mellom forhallen og alteret, var det omkring tjuefem menn som vendte ryggen mot Herrens tempel. De vendte ansiktet mot øst, og de tilbad solen mot øst". (Esek. 8,16)

Gud hadde instruert jødene å plassere Templet på en måte som ville bryte med tradisjonene til deres hedenske naboers soltilbedelse. Paktens ark, midtpunktet i jødenes tilbedelse sto i vestre enden av Tabernaklet. Da ville Israels barn vende seg mot vest, og deres rygg mot den stigende sol, mens de tilba den levende Gud. Men smitten fra de hedenske skikker blant Herrens folk hadde vokst til slike høyder at jødenes ledende menn faktisk vendte ryggen til Gud i Hans Tempel. Dette var en spesiell handling av avgudsdyrkelse.

Både Esekiel og Jeremia lister opp de hedenske handlinger som er blitt innlemmet i tilbedelsen av Gud. Enten det var å bryte det 2. Bud ved å tilbe bilder, tilbe urene dyr, tilbe Tammuz, den mytologiske hedenske gud, eller å bryte Guds Hellige Sabbat, eller å tilbe solen på solens dag, var disse handlinger klassifisert som vederstyggeligheter av Gud. Det var fordi jødene fortsatte å rettferdiggjøre sin egen kurs og fortsatte med disse hedenske handlinger at Gud tillot at Jerusalem ble brent og ødelagt. Her ser vi igjen den antikristelige religiøse humanismens inngripen. De resonerte på samme måte som våre dagers ledere og på samme måte som Kain i den første tid.

Daniel er selv enig i at det var på grunn av den synd som Guds folk gjorde som var årsaken til ødeleggelsen. "Herre, for all Din rettferdighets skyld: La Din vrede og Din harme vende bort fra Din stad Jerusalem, Ditt hellige berg. For på grunn av våre synder og på grunn av våre fedres misgjerninger er Jerusalem og Ditt folk blitt til hån for alle som er rundt oss. Derfor, vår Gud, hør nå Din tjeners bønn og hans bønner om nåde. La Ditt ansikt lyse over Din ødelagte helligdom, for Herrens skyld! Min Gud, bøy Ditt øre og hør! Åpne Dine øyne og se hvordan vi er ødelagt, og staden som er kalt med Ditt navn. For det er ikke på grunn av vår egen rettferdighet vi kommer fram med våre bønner om nåde for Ditt åsyn, men på grunn av Din store barmhjertighet. Herre, hør! Herre, tilgi! Herre, hør og grip inn! Vær ikke sen for Din egen skyld, Du min Gud, for Din stad og Ditt folk er kalt med Ditt navn." . (Dan 9,16-19). Det er viktig å legge merke til at vederstyggelighetene ble begått av Guds frafalne folk. Dette førte siden til at de mistet Guds beskyttelse og fremkalte Guds dom til ødeleggelse. Dette senario av ødeleggelsens vederstyggelighet i Daniels dager, involverer det første Tempelets periode, er forbilde på de to andre ødeleggelsens vederstyggeligheter profetert gjennom Daniel. Den neste vi skal se på gjelder det andre Templets periode.

Den andre ødeleggelse.

Etter at de ble sluppet fri fra det Babylonske fangenskap, og gjenoppbygde byen og Templet, satt de skriftlærde og prestene opp et ”fjell” av lover og regler laget for å bevare dem fra å gjenta de syndene som førte til deres fangenskap. Det fjerde Bud, Sabbatsbudet, ble spesielt vektlagt. Jødene tenkte at siden det var deres brudd av Sabbaten som førte til fangenskapet, måtte de ha regler som definerte hvordan Sabbaten skulle overholdes, fra minutt til minutt.

Ove 500 regler angående Sabbatsfeiring ble resultatet. Noen av disse reglene var tullete slik som denne: en kunne ikke legge et egg i solen på Sabbaten for solvarmen kunne få egget til å koke, og koking var brudd på det fjerde bud. Selvfølgelig førte dette til et enormt paragrafsystem. Til sist trodde folket at Guds velvilje avhang av hvor godt de overholdt tradisjonene til de eldste.

Ved dette ble folket igjen ført inn i ulydighet. Jesus sier at på tross av deres åpenbare religiøse adferd, brøt de fermdeles Guds Bud slik som på Jesaias og Daniels tid. "Han svarte og sa til dem: "Rett profeterte Jesaja om dere hyklere, som det står skrevet: Dette folket ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære. For dere setter Guds bud til side og holder fast på menneskers forskrifter - slik som vasking av øser og beger, og mange andre slike ting gjør dere." Han sa til dem: "Altfor lettvint forkaster dere Guds bud, for at dere kan holde fast på deres egne forskrifter. For Moses sa: "Hedre din far og din mor," og: "Den som forbanner far eller mor, skal dø." Men dere sier: Hvis en mann sier til sin far eller mor: Det du har til gode av meg, er korban - det vil si: en gave til Gud -, da tillater dere ham ikke lenger å gjøre noe for sin far eller sin mor. Og dere setter Guds ord ut av kraft ved de forskriftene dere har gitt videre. Og mange lignende skikker følger dere". (Mark 7,6-13). Igjen befant folket seg innblandet i nytteløs og opprørsk tilbedelse. Smittet av humanismen og hedenskapet.

Selv om deres frafall viste seg som regler, i stedet for lydighet, var det fremdeles basert på de samme hedenske prinsipper som alle hedenske religioner er fundamentert på; et menneske kan frelse seg selv ved sitt eget strev. På samme måte som Jeremia i gammel tid, fordømte også Jesus dette religiøse systemet og kalte det en vederstyggelighet. "Han sa til dem: "Dere er jo slike som rettferdiggjør dere selv overfor menneskene, men Gud kjenner hjertene deres. For det som blir satt høyt blant menneskene, er en styggedom for Gud". (Luk 16,15).

Jesus uttrykte sitt missbehag overfor deres vederstyggeligheter ved flere anledninger. Den mest kjente er da Han renset Templet. Ved disse anledningene uttrykte Han sitt sinne mot vannhelligelsen av Hans Hellige sted. Uenigheten mellom Jesus og jødene dampet og kokte om religion. De religiøse lederne hatet Ham fordi Han ikke så ut som Messias, Han respekterte ikke deres forskrifter og tradisjoner, og mest av alt Han holdt ikke Sabbaten på den måten de synes den skulle holdes. Denne siste saken hisset jødene og førte til at de ønsket Ham død. ( se Joh. 5:10-16; Matt. 12;1-4; Mark 3; 1-6)

På tross av de religiøse lederne prøvde Jesus igjen og igjen å få dem til se, og omvende seg. Ofte prøvde Han å overbevise dem om deres feilaktige vei, og vise dem den rette og usmittede tro som prises høyt i Gud øyne. Men de forherdet sine hjerter og slo tilbake flommen av Guds godhet.

Da Jesus red inn i Jerusalem den siste gangen, så Hans profetiske øye konsekvensene av deres konstante opprør mot Gud. Med sorgtungt hjerte, og med tårene rennende ned over kinnet, profeterte Han den kommende dom over byen: "Da Han nærmet seg og fikk se byen, gråt Han over den. Han sa: "Og du, om du bare på denne din dag hadde visst hva som tjener til din fred! Men nå er det skjult for dine øyne. For dager skal komme over deg da dine fiender bygger en voll rundt deg, omringer deg og trenger seg på deg fra alle kanter. De skal jevne deg og dine barn som er i deg, med jorden. Og de skal ikke la det bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke kjente din besøkelsestid." (Luk 19,41-44).

Etter å ha lært i Templet i flere dager, forlot Jesus området for siste gang. Igjen ble Han kvalt av sorg da Han så det ultimate utslaget av deres frafall. Han utropte: "Jerusalem, Jerusalem, hun som dreper profetene og steiner dem som er sendt til henne! Hvor ofte ville Jeg ikke samle sammen dine barn, som en høne samler kyllingene sine under vingene sine, men dere ville ikke! Se! Deres hus etterlater dere øde". (Matt 23,37-38). I begge disse tilfellene legger Jesus skylden på folket ved å si: ”de kjenner ikke sin besøkelsestid” og ”dere ville ikke”. Som resultatet av ikke å lytte til Guds kall om å vende seg bort fra deres forfall, ville Templet bli ødelagt. Denne profeti ble oppfylt i år 70 da den Romerske arme under Titus brant Templet ned til grunnen. Denne andre ødeleggelsen av Templet passer helt med den første ødeleggelsen. I begge tilfeller var vederstyggeligheten gjort av det frafalne Guds folk, og ødeleggelsen ble utført ved en hedensk makt.

Denne ødeleggelsen av Jerusalem, som ble profetert av Daniel, ville komme som et resultat av at folket ikke mottok Messias Gud sønn. En nøye studie av Daniel 9,25-27 viser at dette var årsaken. I vers 25 får Israel løftet om Messias, og Jerusalems gjennoppbyggelse blir også forutsagt. Men så, dessverre, blir det profetert om dom og ødeleggelse igjen for folk og by. Vers 26 taler om at Messias blir drept av sitt eget folk, og hvordan dette vil forårsake at deres by og Helligdom atter en gang blir ødelagt.

Mens Daniel hørte Gabriel åpenbare sin profeti, var det som om han så en reprise av det han hadde sett skje med Jerusalem i hans dager. Profetien indikerte at historien ville gjenta seg, og nettopp dette var det som skjedde. Vederstyggelighetene som Guds folk gjorde resulterte både i 586fKr og i år 70 eKr, til ødeleggelse av Helligdommen og byen, utført først av Nebukadnesar, og så av Titus.

På grunn av at Israel forkastet Messias mistet de sin plass som Guds spesielle folk. Jesus forutsa dette ved å si: "Derfor sier Jeg til dere: Guds rike skal bli tatt fra dere og gitt til et folk som bærer rikets frukter". (Matt 21,43). Israel forkastet deres forrett til Evangeliet ved deres egen opposisjon mot Gud. Hvem ville bli den nye nasjonen til å motta Guds rike og frembringe frukter av det. Bibelen gir selv et klart og konsist svar gjennom Apostelen Peters brev til de omvendte hedningene. "Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et eiendomsfolk, så dere skal forkynne Hans underfulle storverk, Han som kalte dere ut av mørket og inn i Sitt underfulle lys. Dere som før ikke var et folk, men som nå er Guds folk. Dere som ikke hadde funnet miskunn, men som nå har fått miskunn". (1 Pet 2,9-10).

I den nye ordningen legger Gud på de omvendte i menigheten alle privilegier og løfter som var blitt gitt til den kjødelige Abrahams ætt. "For dere er alle Guds barn ved troen på Kristus Jesus. For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus. Her er verken jøde eller greker, verken trell eller fri, verken mann eller kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og dersom dere tilhører Kristus, da er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet". (Gal 3,26-29). Nå mottar de omvendte kristne Israels rolle, og den omvente troende får status som Guds helligdom. Skriften gjør dette fullstendig klart i tekster som, Rom.2. 28-29, "For jøde er ikke den som er det i det ytre, og omskjærelsen er ikke den som er gjort i det ytre, på kjødet. Men den er jøde som er det i det skjulte, og som har hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven. Denne har sin ros, ikke fra mennesker, men fra Gud". (se Åndelige Israel)

Efes. 2. 11-13, "Husk derfor at dere en gang var hedninger i kjødet, slike som blir kalt uomskårne av dem som har navn etter den omskjærelse som er gjort på kjødet med hender. Husk at dere på den tiden var utenfor Kristus, utestengt fra Israels borgerskap og fremmede for løftets pakter. Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden. Men i Kristus Jesus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod".

Ef 2,19-22 "Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger, men medborgere med de hellige, og dere hører til Guds husfolk. Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og Jesus Kristus Selv er Hovedhjørnesteinen. I Ham blir hele bygningen føyd sammen, og den vokser til et hellig tempel i Herren. I Ham blir også dere bygget opp sammen med de andre til en bolig for Gud i Ånden".

og 1 Pet. 2,5. "da blir også dere, som levende steiner, bygd opp til et åndelig hus, et hellig presteskap, til å bære fram åndelige offer, som er til behag for Gud ved Jesus Kristus".

Den endelige ødeleggelse.

Det er i lys av det nye testamentets prinsipper at Daniel taler om den ødeleggende vederstyggelighet en tredje gang. Disse henvisningene finner du i Dan. 8,3 ; "Da løftet jeg blikket og så, og se, ved siden av elven stod det en vær med to horn. De to hornene var lange. Men det ene var lengre enn det andre, og det lengste kom sist opp". og Dan 11,31 "Styrker skal mønstres av ham, og de skal vanhellige helligdommens festning. Så skal de avskaffe det stadige offeret, og der skal de sette opp ødeleggelsens styggedom".

og Dan 12,11 "Fra den tiden da det stadige offeret blir avskaffet og ødeleggelsens styggedom settes opp, skal det være ett tusen to hundre og nitti dager".

De som studerer profetisk historie erkjenner at disse versene forutsier formingen og essensen av det Pavelige system. Det er et udiskutabelt faktum at Pavemakten brakte inn i den kristne kirke de samme hedenske skikker som var årsaken til at det gamle Jerusalem ble ødelagt. Man bør studere litt hvordan tilbedelse av bilder, Tammuz tilbedelse og soltilbedelse ble introdusert for kristendommen i den mørke middelalder. Mange av disse vederstyggelighetne er fremdeles med oss i dag, i form av statuer, ikoner, lys for de døde, messe ved soloppgangen på påskemorgen, og søndags helligholdelse.

På ingen måte står pavemakten over protestantismen i denne sak. De fleste protestantiske kirkesamfunn har gått med i frafallet ved kontinuerlig å praktisere vederstyggelighetene som har sine røtter i hedenske religioner, som er oppstått for å ødelegge Guds sannhet. Både katolisismen og protestantismen har fostret vederstyggeligheter på Guds hellige plass, i Hans menighet. Den kristne kirke avspeiler det bokstavelige Israel. Vi repeterer mange av de samme syndene, og vil få den samme ødeleggende straffen, dersom vi ikke er villige til å lese skriften på veggen og fly ut fra Babylon.

Det er klart at de tre tilfellene av ødeleggelsens vederstyggelighet vi finner hos Daniel er resultat av frafallenhet, men hva er tegnet på at ødeleggelsen er nær.

I Lukas 21,20 fortalte Jesus til disiplene sine hva som ville være det siste tegnet den endelige ødeleggelse av Jerusalem. Han sa: "Men når dere ser Jerusalem omringet av krigshærer, da skal dere vite at dens ødeleggelse er nær". (Luk 21,20). Dette verset sier ikke at krigshæren er vederstyggeligheten, men at krigshæren var redskapet til å gjøre ødeleggelsene. Gjennom den Romerske arme ville Gud utføre ”vredens dag” for Israels vederstyggelighet. Da den Romerske armè omringet Jerusalem var det et tegn på at de fleste av byens ledere og innbyggere hadde oversteget grensen for Guds overbærenhet, og hadde fylt syndens beger. For de kristne som var i byen skulle det være et tegn på at snart ville Jerusalem lide under Guds dom. Ved første anledning måtte de kristne ”fly opp i fjellene” (v 21). I år 66 eKr da Cestius, den Romerske generalen, omringet byen viste de kristne at det lovede tegnet var kommet, og det var tid for å rømme. Ved første anledning gjorde de nettopp det, og ingen kristen døde i den forferdelige ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 eKr.

På samme måte som Gud gav de første kristne et tegn på når de måtte forlate Jerusalem, har Han også gitt oss et tegn. Han har gjort det mulig for hver eneste kristen å vite når denne verdens tidsalder er nær sin ende. I Åp 13 og 14 gjengir Johannes en liste over tegn som forteller oss akkurat hvor nær vi er enden. Tegnet som viser at verden har nådd syndens mål er når USA konstruerer et billede av Pavemakten, ved å legge kirken inn under statens autoritet. (USA regnes som det andre dyr som steg opp av jorden, og vil gi all sin makt til det første dyr. Vi sal senere gå gjennom dette). Det kunne ikke bli mer nøyaktig utført enn ved å innføre en nasjonal søndagslov som pålegger alle å ære en hedensk tilbedelsesdag. En slik hendelse vil bli en nøyaktig oppfyllelse av Åpenbaringen 13, 15-17, og gi et bevis for at denne verdens ende står for døren. "Han ble gitt makt til å gi ånde til dyrets bilde, slik at dyrets bilde skulle snakke, og gjøre det slik at alle de som ikke ville tilbe dyrets bilde, ble drept. Han gjør slik at alle, både små og store, rike og fattige, frie og treller, tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn".

En skribent. Ellen White beskriver den kommende hendelse slik: ”på samme måte som den Romerske armè var et tegn til disiplene om Jerusalems ødeleggelse, vil også dette frafall være et tegn til oss at Guds overbærenhet har nådd sitt fulle mål, og begeret for vår nasjons synd er fylt og nådens engel er i ferd med å forlate oss”.

Når kirkene har falt fra, i deres vederstyggeligheter, i en slik grad at de innfører en religiøs lov som erstatter Guds hellige Sabbat med en hedensk helligdag, bør vi forlate våre byer, vel vitende om at trengselens tid er nær.

Ødeleggelsens vederstyggelighet er et viktig element i disse siste dager. Studerer vi profetiene nøye, finner vi at hver enkelt av de tre oppfyllelsene refererer til et nasjonalt frafall i Guds folk som ender i deres tragiske ødeleggelse. Vi lever nå i den kristne kirkes endelige frafalls tid, som ikke bryr seg om Guds bud. Vi trenger å se at vi er midt oppe i oppfyllelsen av profetien, og må være våkne og se etter oppfyllelsen av alle ting.

Vår eneste sikre vern mot ødeleggelsens vederstyggelighet er å gi våre liv uten reservasjon til Jesus, elske de andre slik Han elsker dem, og tilbe Ham på den måten Skriften foreskriver. Det største budet er rett og slett: ”du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele din sjel, og av all din forstand og av all din kraft”. (Mark 12,30). Har vi slik kjærlighet vil det være naturlig for oss å gjøre alle ting for å behage og ære Ham. Til gjengjeld vil Han se oss sikkert gjennom ødeleggelsen som vil avslutte denne jordens historie, rett før Han kommer igjen.